Sorvestre Yunnan

"Na skal det sykles!", prover jeg a oppmuntre meg selv nar jeg er alene igjen. Og sykles ma det, om jeg skal rekke ut av Kina innen visumet utloper.

Forste dagen sykler jeg til andre enden av innsjoen Dianchi, til en liten by som heter Kunyang. Det er egentlig en liten avstikker, men jeg har kommet for a besoke stedet hvor Zheng He vokste opp pa slutten av 1300-tallet. Barndomshjemmet bestar av to hus som ligger flott til pa en as med utsikt over byen. Og om han gikk opp pa toppen av asen - som idag er en park - kunne han skue utover helt til horisonten av Dianchisjoen. Herifra er det nesten hundre mil til havet. Allikevel skulle Zheng He bli admiral og Kinas storste sjofarer.

I dag er husene hvor Zheng He vokste opp museum. En delvis odelagt modell viser at admiral Zheng He ledet fem ekspedisjoner til kystomradene i Asia og Afrikas ostkyst. Hans forste ekspedisjon innkluderte 27 870 mann fordelt pa 317 skip - det storste over fire hundre fot langt - nesten fem ganger storre enn Santa Maria som Colombus gjorde sine oppdagelser med. Dette var seksti ar for Colombus trodde han hadde oppdaget sjoveien til India. Og to hundre ar for de forste portugisiske sjomennene vasset i land pa Macao. Men motsetning til europeerne, kom ikke de kineserne pa den originalt griske ideen med a kolonalisere. Der de europeiske kongene og keiserne delte verden mellom seg og innforte handelsmonopol i den fjerneste avkrok, utvekslet de kinesiske keiserne gaver og ambassadorer med landene de kom til. Slikt blir det naturligvis ikke noe overskudd av - en konklusjon ogsa keiserens okonomiavdeling regnet seg frem til. I frykt for at folket skulle bli sa lei av okte skatter at de ville frata keiseren hans himmelske mandat til a regjere, ble den sjuende ekspedisjonen - og Zheng Hes femte - den siste. Mon tro hvilken vei Kinas historie hadde tatt om de hadde fatt fortsette? For sikkerhets skyld nedla keiseren forbud mot a bygge havgaende fartoyer, og Midtens Rike returnerte til sin selvpalagte isolasjon.

Dette var eneste gang historien at Kina viste noen storre interesse for utlandet. Bortsett fra akkurat na. Kinesiske ledere har forstatt at de trenger utlandet, og vil gjerne vise at utlandet trenger Kina. Knapt en uke gar uten at den kinesiske presidenten eller statsministeren handhilser med andre statsledere pa nyhetene. Spesielt lederne fra oljerike nasjoner far en varm velkomst. Sa ogsa Norge. Et innslag pa nyhetene viste en norsk og en kinesisk delegasjon med diplomater sittende pa hver sin side av et langt bord. Den norske utenriksministeren sa alvorlig ut nar han fortalte at den norske regjeringen stotter Ett Kina-politikken.

Mens jeg sykler videre sorover, slar det meg at mens den politiske avstanden med utlandet er blitt mindre - sa er den geografiske like lang som den alltid har vart. Jeg sykler dag - og etterhvert natt - for a na grensen. Og jo narmere grensen kommer, jo storre og staslige blir de offentlige bygningene jeg passerer. Palassene er enorme - kanskje for a imponere noen som kommer motsatt vei? Nedoverbakkene er mange og lange mot grensen. Det foles ogsa som en nedtur a forlate Kina. Stadig vekk snur jeg meg og tenker pa hvordan det hadde vart a sykle motsatt vei. Et vegskilt med kinesiske tegn hadde jeg kanskje stoppet og tatt et foto av. Dette byggeprosjektet hadde jeg sikkert blitt imponert over! Jeg stopper ved en bod. Damene som star bak disken begynner og peke pa vareutvalget. Hadde jeg kommet motsatt vei hadde jeg sikkert ogsa pekt. "Hvor mye tar dere for en flaske vann?", spor jeg. "Ah, du snakker kinesisk!", svarer hun ene begeistret. "Bare littegrann". Skuffende lite, egentlig.

De siste to kinesiske dagene gjor jeg unna trettifem mil, hvorav de siste tre i morke. Veien er morklagt, men jeg klarer savidt a skimte de hvite kantlinjene. Det klarer jeg ikke i motlys, sa akkurat nar en bil passerer meg, sykler jeg pa en nedkjort milepal som ligger i veien. Den treffer heldigvis bare en pedal og ikke forhjulet. Jeg bestemmer meg for a ta det med ro. Sykkelen bestemmer seg tydligvis for a ta det enda mer med ro, for like etterpa punkterer bakdekket. Dekket eksploderte i lopet av natten i forveien, sa jeg har ingen flere reserveslanger. Tre ganger forsoker jeg forgjeves a lappe det i morket. Siste gang med assistanse fra atte fulle menn som ramler ut fra en restaurant. Jeg gir jeg opp og triller den siste mila ut av Kina. Den siste av mange mil - jeg har syklet like mange mil i Kina som jeg gjorde for a komme til landet. Denne siste mila likner den forste. Jeg passerer noen trailere parkert mellom karaokebarer og utesteder som er opplyst i rode lys. Tre jenter sitter pa noen barkrakker et vindu og roper noe jeg antar er gode grunner til a stoppe.

To politimenn star bak noen sperringer og vokter grensebrua i byen Hekou. "Grensa er stengt. Kom igjen i morgen", sier den ene. "Det er et billig hotell like ved rundkjoringen der borte", sier den andre. Siden klokka har passert midnatt, hores ut som en god ide.

Like vennlig er ikke politimannen jeg moter neste morgen. Han sparker til en syklist som kommer motsatt retning, og hveser at hun er for treig. Han tar passet mitt, blar i det og ber meg folge etter inn i en stor bygning. Hele koen foran en skranke blir kommandert til side nar jeg narmer meg. Og fire uniformerte personer blar i det rode passet mitt. "Du er for sent ute!", sier han hoyeste. "Ja, jeg vet det". "Hvorfor har du vart i Kina lenger enn du har tillatelse til?". "Grensen var stengt nar jeg kom igar". De fire diskuterer litt. "Inn her!", sier den samme og leder meg inn til et kontor hvor en offiser med to gullstjerner pa skuldrene sitter bak et skrivebord. Han sukker. Kanskje har han nok med den papirbunken som star pa skrivebordet allerede? Uansett, etter noen minutter stempler han passet mitt. "God tur videre!", sier han.

Jeg triller sykkelen utpa grensebrua. Halvveis over, der rekkverket gar fra a vare hvitmalt til gra betong, stopper jeg og snur meg. Jeg tenker pa en oktobermorgen i fjor, da jeg kald og motvillig ankom pa den andre siden av Kina. Jeg savner Kina allerede; gatenes liv, templenes ro og kineserne jeg traff. Vi tilbragte mye tid sammen, men jeg forsto dem aldri helt. Ostens mystikk finnes, den. I Kina.

Jeg tar meg i a bukke, for jeg kommer akkurat pa hva som venter pa den andre siden av brua. Vietnam.